Slik velger vi kameraplass i salen før publikum kommer

Når jeg kommer til en ny sal, tar jeg ikke fram kameraet først. Jeg setter meg i flere seter, helt bak, på midten og ved siden av midtgangen, og ser mot scenen slik publikum gjør. Det forteller meg mer enn noe søkerbilde. Jeg ser hvor sikten brytes av en rekke eller en søyle, hvor lyset fra nødutgangsskilt slår inn, og hvilke områder av scenen som faktisk brukes.

Deretter går jeg gjennom manus eller regiplan sammen med regissøren. Jeg spør hvor de store øyeblikkene skjer, om noen står i sidelysene, og om scenen deles i flere nivåer. Svarene avgjør om vi trenger ett totalbilde eller flere vinkler. På kurset gjør deltakerne denne runden selv, med notatblokk og en enkel skisse av salen, før noen rører utstyret.

Det tar gjerne tjue til tretti minutter, og det er tid som sparer oss for mange rettelser senere.

• Sitt i minst tre ulike seter og noter sikten
• Merk av søyler, balkongkanter og lyskilder
• Avklar med regissør hvilke områder av scenen som brukes mest

Hovedkameraet, som viser hele scenen, plasseres som regel bakerst midt i salen, litt hevet hvis det går an. Der får vi rett vinkel mot scenegulvet og færrest skjeve linjer. Står kameraet for lavt, forsvinner bakre del av scenen bak hodene foran, og står det for langt til siden, ser kulissene ut som de lener seg.

Jeg tar alltid en sjekk med strekkode: stativet står i et hjørne av en rekke slik at ingen må klatre over det, og kabelen legges langs veggen. Mange nybegynnere velger det beste bildet og glemmer at noen må komme forbi i mørket. Et stativ som velter under en forestilling, ødelegger mer enn en litt dårligere vinkel.

Når plassen er valgt, setter jeg på et utsnitt som er litt romsligere enn det jeg trenger. Det gir rom for å justere i redigeringen.

Et vanlig spørsmål er om vi skal zoome inn på skuespillerne. Mitt svar er sjelden på hovedkameraet. Totalbildet skal bære forestillingen, slik at seeren forstår rommet og hvem som står hvor. Nærbilder hører til et eget kamera med en tydelig rolle, og med en operatør som vet når den skal holde seg rolig.

Jeg planlegger tre nivåer: totalen, halvtotal på to til tre personer og et tettere utsnitt til monologer og stille scener. Hvert utsnitt får en markering i manus, slik at operatøren vet hva som skal komme. Vi øver på overgangene under en gjennomgang, uten publikum, så ingen hopper med kameraet midt i en replikk.

Husk at scenekunst ikke er film. Skuespillerne spiller til hele salen, og det er ofte mer sant å vise to personer sammen enn å klippe mellom ansikter.

• Totalbilde bærer forestillingen
• Halvtotal for samspill mellom to eller tre
• Tett utsnitt kun når en operatør har eget kamera

Publikum har kjøpt billett for å se teater, ikke for å se oss. Derfor tar jeg vare på noen enkle regler. Kamerafot og kabler skal aldri blokkere en gang. Skjermer skrus ned til lav lysstyrke, og lamper på utstyret tapes over. Vi kler oss i mørke, rolige farger og snakker lavt.

Jeg ber arrangøren om å merke av seter som blir blokkert av stativer, og å la være å selge dem. Det er en liten sak å si fra om, og det unngår misnøye ved inngangen. Operatører som beveger seg gjennom salen under forestillingen, får faste ruter og tidspunkter vi har avtalt, ikke improviserte turer.

Et lite varsel i programmet eller i velkomsten om at forestillingen tas opp, hører også med. Det er høflig, og det er en del av samtykkearbeidet.

Før forestillingen setter vi opp kameraene og går gjennom en kort test med noen få deltakere på scenen. Jeg ber dem gå gjennom de mest krevende bevegelsene og stille seg i hjørnene, slik at vi ser om noe faller utenfor bildet. Her oppdager vi ofte at en dør åpner seg rett inn i en søyle, eller at en kulisse skjuler en skuespiller i halve scenen.

Så justerer jeg. Kanskje flytter jeg kameraet en meter til siden, kanskje senker jeg det ti centimeter. Små endringer gir store utslag. Jeg tar noen sekunder opptak, ser på dem på skjermen og sammenligner med det jeg så i salen.

Da kan jeg gå inn i forestillingen med ro, og operatørene vet hva de skal gjøre.

• Gå gjennom hjørner og dører på scenen
• Sjekk at ingen kuttes av kulisser eller søyler
• Ta noen sekunder opptak og se dem på skjermen

Etter forestillingen skriver jeg ned hvor kameraene sto, hvilke linser vi brukte og hva som fungerte. Det tar ti minutter, og neste gang i samme sal slipper vi å begynne på nytt. Mange amatørensembler spiller i samme lokale år etter år, og en enkel skisse med målinger er verdt mye.

Jeg tar også med meg det som ikke fungerte. Kanskje var sikten fra venstre side dårligere enn forventet, eller kanskje en lysekrone kastet refleksjoner. Slike detaljer er lett å glemme, og de er det som skiller et jevnt opptak fra et tilfeldig.

På kurset ber jeg deltakerne lage sin egen salsskisse som de tar med hjem og bruker i sin egen forening.