Hva koster det å lære kameraposisjoner, og hva avgjør prisen?
Ingrid Haugen
5 min lesetid
Ingrid Haugen går gjennom hva som påvirker kostnaden ved å lære kameraposisjoner og bildeutsnitt i salen, fra utstyr og salstilgang til antall øvingsrunder og hvor mange som deltar.
Hvorfor prisspørsmålet kommer først
Når frivillige lag og arrangører tar kontakt, er det som regel to spørsmål som kommer først: hva må vi ha av utstyr, og hva koster det å lære seg dette ordentlig? Jeg er lydinstruktør på curtainflyx, men jeg sitter ofte med på de første samtalene, og prisspørsmålet er legitimt. Et lag med knapp kasse bør vite hva de går til før de bestemmer seg.
Det ærlige svaret er at kameraposisjoner og bildeutsnitt er den delen av pensumet der man kan komme billigst fra det, fordi modulen ikke krever mye dyrt utstyr. Du trenger øvelse, tid i salen og noen som kan gi deg tilbakemelding på valgene dine. Det er likevel noen faktorer som flytter totalen, og dem vil jeg gå gjennom her.
Jeg skriver dette i en tid på året da mange ensembler planlegger høstens og vinterens oppsetninger. Da er det nyttig å se kostnaden som en liten del av et større budsjett, ikke som en egen post som må forsvares for seg.
Det som faktisk driver prisen
Tre ting veier tyngst: hvor mange som deltar, hvor mange øvingsrunder dere trenger i salen, og hvor stort utstyrsbehov dere har fra før. En enkelt person som vil lære seg å plassere ett kamera, har et helt annet behov enn et lag på seks som skal dekke en hel forestilling med flere vinkler.
Salen i seg selv teller også. Hvis dere har egen scene og kan øve uten å leie lokale, blir kostnaden lavere. Må dere leie en sal for å teste sikttlinjer fra galleriet, kommer leiekostnaden på toppen. Det samme gjelder hvis dere vil øve under en ekte generalprøve, der flere må være til stede samtidig.
Til sist påvirker tidsbruken. Modulen forutsetter ingen tidligere erfaring, men de som starter helt fra bunnen bruker som regel flere runder på å bli trygge på utsnitt og avstander enn de som har filmet litt før.
- Antall deltakere fra samme lag
- Antall øvingsrunder i salen
- Leie av sal eller tilgang til egen scene
- Eget kamera og stativ eller lånt utstyr
Utstyr: ikke så mye som mange tror
Mange tror at kameraposisjoner krever dyre kameraer. Det gjør de ikke. Det viktigste er et stabilt stativ, et kamera som lar deg stille inn utsnitt manuelt, og god plass til å flytte deg uten å forstyrre publikum. Et enkelt oppsett som dere allerede eier, er ofte nok til å lære prinsippene.
Det som koster mer enn dere kanskje regner med, er små ting rundt: ekstra batterier, minnekort med nok kapasitet, en lang kabel og gaffateip i en farge som ikke skinner. Det er ikke store beløp hver for seg, men de summerer seg om dere kjøper alt på en gang.
Mitt råd er å starte med det dere har, lære posisjonene på det, og først deretter vurdere hva som mangler. Da kjøper dere utstyr ut fra et reelt behov dere har sett i salen, ikke ut fra en handleliste.
Tid i salen er den dyreste ressursen
For frivillige ensembler er det sjelden penger som er knapphet, men tilgang til scenen. Salen er ofte opptatt av prøver, og hver time du får til å teste posisjoner uten skuespillere i veien, er verdifull. Det er derfor jeg anbefaler å planlegge øvingstid tidlig, gjerne før kulissene er ferdig bygget.
En runde med posisjonsøving tar gjerne et par timer: du flytter kameraet mellom tre eller fire plasseringer, tester utsnitt fra hver og vurderer hva publikum ville sett eller ikke sett. Det høres lite ut, men det avgjør hvor mye du kan bruke av tiden på selve forestillingen.
Hvis salen koster penger å leie, kan det lønne seg å samle flere av øvingene i én lengre økt i stedet for mange korte. Da slipper dere oppsett og nedrigging hver gang, og dere får et bedre inntrykk av helheten.
Hva du kan spare, og hva du ikke bør spare på
Du kan spare på utstyret, på reisetid og på antall personer som trenger full opplæring. Ofte holder det at to fra laget går gjennom modulen og deretter lærer opp de andre internt. Det gir lavere kostnad uten at kvaliteten på opptakene lider nevneverdig.
Det du ikke bør spare på, er tiden til å teste posisjonene med publikum i tankene. Et kamera som står i en sperret rad eller blokkerer utgang, kan ikke brukes, og da er pengene brukt til ingen nytte. Respekt for publikum og for scenen er en del av det vi underviser i hele veien.
Skal dere filme en fremføring med deltakere, hører også samtykke og rettigheter med i totalbildet. Det koster lite i penger, men noe i tid, og er langt billigere enn å måtte klippe bort noen i ettertid.
- Spar på utstyr, ikke på øvingstid
- La to personer lære opp resten av laget
- Samle øvingene i færre, lengre økter
Slik regner du et realistisk budsjett
Sett opp tre linjer: deltakerne, salen og utstyret. Skriv inn hva dere allerede har, og hva som må leies eller kjøpes. Legg til en liten buffer for det uforutsette, gjerne ti til femten prosent. Da får dere et tall dere kan ta med inn i styremøtet uten å måtte forsvare det i detalj.
Husk også at modulen er én av seks i pensumet. Kameraposisjoner er en god start, men dere vil sannsynligvis ønske å lære lys, lyd og samtykke også. Det er ikke nødvendig å bestemme alt nå, men det hjelper å ha en rekkefølge i hodet.
Ta gjerne kontakt via skjemaet på kontaktsiden om dere er usikre på hva som passer for akkurat deres lag. Vi svarer med det vi vet om kurset, uten å love mer enn vi kan holde.
Prisen på å lære kameraposisjoner og bildeutsnitt avgjøres av hvor mange som deltar, hvor mye tid dere får i salen og hva dere har av utstyr fra før. Start enkelt, bruk det dere har, og kjøp først når dere har sett et konkret behov. Da blir kurset en nøktern investering og ikke en stor utgift.