Slik gjør vi prøveopptak av generalprøven og går gjennom materialet

Når jeg forklarer kurset for nye deltakere, sier jeg alltid at generalprøven ikke bare er for skuespillerne. Den er like mye en prøve for kamera, lyd og operatørene. Vi stiller oss opp med samme utstyr og de samme plasseringene som skal brukes ved den ordinære forestillingen, og så filmer vi hele stykket fra start til slutt, helst uten å stoppe.

Det som skiller dette fra en vanlig øvelse, er at ingen skal improvisere. Posisjonene er avtalt på forhånd, signalene mellom operatørene er avtalt, og lydfeeden fra mikseren er koblet slik den skal være. Hvis noe svikter, skriver vi det ned og går videre. Å rette opp underveis ville gjort at vi aldri fikk se hvordan helheten henger sammen.

Mange arrangører tror at prøveopptak betyr en ekstra byrde i en travel uke. Erfaringen vår fra kursene er motsatt: en time brukt på å se igjennom materialet etterpå sparer flere timer med irritasjon og dårlige løsninger på selve forestillingskvelden.

• Samme utstyr og plasseringer som på forestillingen
• Hele stykket filmes uten avbrudd
• Feil noteres, ikke rettes underveis

Etter generalprøven setter vi oss sammen og ser gjennom materialet i ro og mak. Jeg har lært å gå gjennom det i flere omganger, og hver omgang har ett formål. Første gang ser vi bare på bildet: er utsnittene riktige, kommer en skuespiller ut av rammen, blir ansikter for mørke når lyset skifter mellom scenene.

Andre gang lukker vi øynene og hører. Lyden forteller ofte mer enn bildet. Er det fottrinn, rasling fra kostymer eller et knitrende signal fra en mikrofon som ikke burde vært åpen? Tale og musikk skal ligge i et rimelig forhold til hverandre, og nivået skal ikke hoppe når en replikk følger rett etter en sang.

Tredje gang ser vi på selve arbeidet i operatørgruppen. Kom bytter mellom kameraene til riktig tid? Hørte alle signalene? Det handler ikke om å peke ut noen, men om å finne ut hvor avtalene våre var for uklare.

• Bilde: utsnitt, rammer og hudtoner under lysskifter
• Lyd: støy, nivåer og balanse mellom tale og musikk
• Samspill: signaler og bytter mellom operatørene

Noen feil går igjen fra gruppe til gruppe, og det er nesten betryggende. Den vanligste er at kameraet står for lavt eller for nær sidekulissen, slik at man ser inn i vingene når skuespillere går av. En annen er at lysstyrken justeres for ett bilde i salen, men blir feil når scenen blir mørkere i andre akt.

Lydfeeden skaper også overraskelser. Mikserens hovedutgang er laget for salen, ikke for opptak, og det som låter fint for publikum kan bli flatt eller altfor basstungt på filmen. Derfor tester vi nivåene på selve opptaket, ikke bare med hodetelefoner mens stykket pågår.

Det siste er menneskelig: en operatør som venter for lenge med å zoome, fordi han ikke vil forstyrre. Ved prøveopptaket kan vi snakke om dette uten at publikum er til stede, og avtale hvor mye bevegelse som er akseptabelt.

• Kamera for lavt eller for nær kulissen
• Lysjustering som ikke holder gjennom hele stykket
• Lydfeed tatt rett fra salens miks

Notatene fra gjennomgangen er ikke mye verdt før de blir til en kort liste med ansvar og frist. Jeg ber deltakerne skrive hver feil på én linje, sette navn på hvem som tar den, og angi om den må ordnes før forestillingen eller kan leve med. Listen skal få plass på ett ark.

Noe er enkelt å rette: flytte et stativ, senke inngangsnivået på en mikrofon, bytte en kabel. Annet krever en samtale med lysansvarlig eller regissøren, for eksempel om et blått skifte som gjør ansikter uleselige. Da hjelper det å vise dem klippet fra opptaket, i stedet for å forklare med ord.

Når listen er laget, avtaler vi et lite kontrollpunkt noen timer før forestillingen. Der sjekker vi bare det som sto på listen. Alt annet lar vi ligge, for et utstyr som er justert på nytt i siste liten, skaper ofte flere feil enn det løser.

• Én linje per feil, med navn på den ansvarlige
• Skille mellom det som må rettes og det som kan stå
• Kort kontrollpunkt før forestillingen

Prøveopptaket er også et naturlig sted å minne om det som ikke handler om teknikk. Alle som er på scenen, skal ha gitt skriftlig samtykke til å bli filmet, og det samme gjelder rettighetene til manus og musikk. Magnus Berg går gjennom dette på kurset, men jeg ser selv hvor lett det blir glemt midt i travelheten.

Fordi generalprøven også er en film, behandler vi materialet med samme omtanke som det ferdige opptaket. Det deles ikke utenfor gruppen, og det slettes eller lagres etter avtale. Hvis en deltaker ikke har gitt samtykke, avtaler vi på forhånd hvordan vedkommende holdes utenfor bildet.

Dette virker kanskje strengt, men det gjør hverdagen enklere. Når alt er avklart før vi trykker på opptak, slipper arrangøren å lete etter underskrifter i ettertid, og deltakerne slipper å lure på hva som skjer med bildene deres.

Selv om jeg har filmet mange prøver, begynner jeg alltid med samme rutine. Jeg kommer tidlig, setter opp ett kamera og tester lyden mot mikseren før noen andre er i salen. Så tar jeg et kort testopptak på to minutter og spiller det av med hodetelefoner, mest for å fange feil jeg ellers ikke ville oppdaget før midt i stykket.

I høst, når mørket kommer tidlig og lokaler ofte er kalde og tomme på dagtid, merker jeg at utstyr trenger lengre tid for å bli stabilt. Batterier tåler kulden dårligere, og kondens på linsen etter at kameraet bæres inn fra bilen, kan ødelegge de første minuttene. Jeg lar derfor utstyret stå en stund i rommet før jeg skrur det på.

Etter prøven tar jeg meg alltid tid til å skrive retteliste mens inntrykkene er ferske. Å vente til dagen etter gjør at halvparten glemmes.