Hvor bør kameraet stå når salen er full? Svar på det vi får oftest

Nesten hver gang vi åpner for spørsmål på kurset, handler det første om det samme: hvor skal kameraet stå? Deltakerne har ofte sett scenen fra setet sitt i årevis, og de vet at den beste utsikten også er der publikum sitter. Da virker alle valg som en dårlig avtale: enten står kameraet i veien, eller så står det så langt unna at skuespillerne blir små flekker i et stort rom.

Svaret vi gir er sjelden én enkelt plassering. Det er en framgangsmåte. Du begynner med å finne ut hva opptaket skal brukes til, hvor mange publikummere som kommer, og hvilke rader som kan tas ut av salg. Først deretter velger du sted. Det høres omstendelig ut, men i praksis tar det en halvtime med en tom sal og en målestokk i hodet.

Ingrid Haugen her. Jeg underviser mest i lyd, men jeg står ved siden av Henrik hver gang denne diskusjonen dukker opp, og jeg har hørt svaret så mange ganger at jeg kan skrive det ned uten å se i notatene.

Mange peker på midtgangen i parketten som første valg, fordi den gir et rett og symmetrisk bilde. Problemet er at et stativ der blir en hindring i en rømningsvei, og at hodene til dem som sitter bak ofte havner midt i bildet. I tillegg gir en høy stasjonær kameraposisjon en tung, nesten overvåkende fremstilling av scenen.

Et bedre utgangspunkt er som regel bakerste rad, litt til siden for midtaksen, eller en plass på balkongen dersom salen har en. Avstanden gjør at du kan bruke et lengre objektiv, som gir en roligere perspektivkomprimering og mindre skjev vinkel mot scenegulvet. Du får også en naturlig buffer mot publikum.

Spør alltid arrangøren om kameraet kan stå i et avsperret hjørne. Det koster noen få sitteplasser, men den som tar bort to seter ved siden av stativet sparer seg for mye irritasjon både for seg selv og for de som sitter der.

• Hold gangene fri, uansett hvor godt bildet blir
• Sjekk siktlinjene fra de bakerste setene før du setter opp
• Merk gulvet med teip, og fjern den etterpå

Det andre spørsmålet er utsnittet. Skal du ha hele scenebildet hele tiden, eller følge den som snakker? Svaret avhenger av stykket. I en samtaleforestilling med få aktører fungerer et halvtotalt som går litt tett på ansiktene bedre enn et vidt bilde, mens i en danseforestilling mister du mye av poenget hvis du klipper bort føttene.

Vår tommelfingerregel er å begynne med et totalbilde som viser hele scenegulvet og litt luft over hodene, og la det være grunnlaget. Et ekstra kamera kan så ta halvtotal eller nærbilde på avtalte tidspunkter. Operatøren må kjenne manus, ellers kommer zoomen etter handlingen og aldri før.

Under prøven kan du teste hva som skjer når to aktører står i hver sin ende av scenen. Da ser du ofte at et enkelt bilde ikke rekker, og at du må velge mellom å zoome ut eller tillate at en av dem går ut av bildet i noen sekunder.

• Start vidt og gå tettere bare når du har en grunn
• La operatøren lese manus minst en gang på forhånd

Publikum har kjøpt billett for å se en forestilling, ikke for å se på et filmteam. Det er kurset vårt tydeligst på: opptaket skal ikke gå utover opplevelsen i salen. Det betyr dempede lamper på kameraet, ingen røde opptakslys som lyser mot raden foran, og svart gaffateip over alt som reflekterer.

Kablene er den vanligste synderen. En løs ledning over en sidegang er både en fallrisiko og et irritasjonsmoment. Legg kabler langs veggen, teip dem ned, og bruk kantbeskyttere der de må krysse en gang. Operatøren selv bør kle seg mørkt, stå stille og unngå å bruke skjermen på full lysstyrke.

Til slutt: si fra. En kort melding i programmet eller ved inngangen om at forestillingen filmes tar bort mye usikkerhet. Det er også en naturlig del av rutinen vår for samtykke, som Magnus går grundig gjennom i sin del av undervisningen.

• Mørkt tøy, ingen blank utstyrsveske ved kameraet
• Skjerm på lav lysstyrke og opptakslys tildekket
• Kabler langs vegg, teipet og beskyttet

Mange av de som tar kurset jobber i bygdehus, skolegymsaler og kulturhus der det ikke finnes balkong, og der salen er flat. Her er det vanskelig å få et høyt kameravinkel uten å bygge noe. Vi anbefaler da et lavt stativ bak publikum, men helst på et podium eller på en stabil kasse, slik at synslinjen går over hodene på bakerste rad.

Hvis det ikke går, kan du filme fra scenekanten eller fra en åpen sidevegg. Resultatet blir et skråere bilde, men det kan fungere godt om du planlegger bevegelsene til aktørene sammen med regissøren. Det viktigste er at du vet hva du går med på før kvelden, ikke at plasseringen er perfekt.

Husk at ingen sal er ideell. Det vi lærer deltakerne er å lese rommet raskt, veie fordeler mot ulemper og velge et alternativ de kan forklare for arrangøren. Det gir mer tillit enn å love det beste bildet.

Før du setter deg fast på en plassering, ta et lite prøveopptak på to minutter fra stedet du vurderer. Be en i teamet gå over scenen og snakk høyt, slik at du ser både bildet og hører hvordan rommet klinger. Se på opptaket på en stor skjerm, ikke bare på kameraets lille display.

Du oppdager ofte ting som ikke syntes i salen: en søyle som skjuler en tredjedel av scenen, en utgangsskilt som blender, eller et lysbord som kaster skygge. Da er det fortsatt tid til å flytte stativet en meter eller to.

Skriv ned plasseringen med mål og bilder. Neste gang dere filmer i samme sal tar oppsettet ti minutter i stedet for en time, og operatørene som kommer etter deg vet hvor teipen skal ligge.

• Ta et to minutters testopptak fra hver aktuell plassering
• Se opptaket på stor skjerm før du låser valget